Den 27. mai 2026 avsa Høyesterett ny dom om personlig erstatningsansvar for daglig leder og enestyre i et aksjeselskap i HR-2026-1181-A. Spørsmålet var om daglig leder kunne holdes erstatningsansvarlig overfor en vareleverandør etter at selskapet hadde bestilt varer på kreditt uten å betale, og senere gikk konkurs.
Høyesterett kom til samme resultat som lagmannsretten: Daglig leder ble holdt ansvarlig for leverandørens tap. Ansvarsgrunnlaget ble særlig knyttet til at lederen ga villedende opplysninger om selskapets betalingsevne ved bestillingen.
Sakens bakgrunn
Saken gjaldt et selskap i byggebransjen, som sommeren 2022 bestilte varer på kreditt til et konkret prosjekt. Ved spørsmål fra leverandøren om selskapets finansiering, bekreftet daglig leder at denne var i orden. Varene ble deretter levert og fakturert.
Betaling uteble, og det ble etter hvert klart at selskapet hadde betydelige økonomiske problemer. Driften ble stanset høsten 2022, og selskapet ble slått konkurs i januar 2023. Insolvensen ble senere antatt å ha inntrådt allerede i 2021, og selskapet var dermed insolvent da varene ble bestilt sommeren 2022. Leverandøren tok ut søksmål mot den daglige lederen personlig. Tingretten frifant, men lagmannsretten dømte lederen til å erstatte tapet. Saken ble deretter brakt inn for Høyesterett.
Høyesteretts drøftelse og begrunnelse
Høyesterett tok utgangspunkt i aksjeloven § 17-1 og tidligere rettspraksis, særlig HR-2017-2375-A (Ulvesund), hvor det fremgår at spørsmålet om personlig erstatningsansvar beror på en konkret culpavurdering. Retten fremhevet at selskapet etter omstendighetene har plikt til å opplyse om sviktende betalingsevne overfor kontraktsparter. Samtidig ble det understreket at ledelsen har et visst strategisk handlingsrom til å forsøke å redde virksomheten i det stille uten at det medfører personlig ansvar.
I den konkrete vurderingen la Høyesterett til grunn at selskapet var insolvent allerede da bestillingen ble gjort, og at den daglige lederen hadde svak økonomisk kontroll og manglet realistiske planer for å redde selskapet. Dette talte i retning av ansvar. Høyesterett fant det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til om disse forholdene alene var tilstrekkelige. Det avgjørende var at leverandøren eksplisitt spurte om finansieringen, og at lederen svarte:
«Finans er ok, det skal du ikke bekymre deg for».
Høyesterett uttalte at det ligger i kjernen av lojalitetsplikten i kontraktsforhold å avstå fra å gi uriktige eller villedende opplysninger. Ved forsettlig eller uaktsomt brudd på denne plikten vil veien til erstatningsansvar være kort.
Det ble videre lagt til grunn at leverandøren ikke ville ha inngått avtalen dersom daglig leder hadde gitt korrekt. Årsakssammenheng og økonomisk tap var dermed oppfylt.
På denne bakgrunn konkluderte Høyesterett med at daglig leder var personlig erstatningsansvarlig overfor leverandøren.
Dommens prinsipielle avklaringer
Dommen gir flere viktige avklaringer.
For det første slås det fast at opplysningsplikten har en kjernefunksjon i ethvert kontraktsforhold ved at det er et grunnleggende krav at partene ikke gir uriktige eller villedende opplysninger. Brudd på dette kan i seg selv medføre personlig ansvar for selskapsledelsen.
Videre fastslår Høyesterett at ledelsen har et handlingsrom også etter at insolvens har inntrådt dersom selskapets ledelse har et realistisk håp om å kunne redde selskapet, og selskapets ledelse arbeider aktivt og lojalt med dette for øyet. Men dette handlingsrommet har også sine absolutte grenser. Selv om ledelsen har et visst rom til å forsøke å redde virksomheten, fritar ikke dette for ansvar hvis man aktivt gir misvisende informasjon.
Endelig kan det utledes av dommen at det vil være en strengere ansvarsnorm ved aktive utsagn enn i andre tilfeller. Mens passiv unnlatelse av å informere kan bero på en skjønnsmessig vurdering, vil uttrykkelige (og uriktige) forsikringer om betalingsevne lett lede til ansvar.
Avgjørelsen viser at selskapsledelsen må ha skjerpet bevissthet rundt sin kommunikasjon med leverandører i økonomiske krisesituasjoner, samtidig som Høyesterett understreker behovet for nøktern og korrekt informasjon. Samlet sett tydeliggjør Høyesterett at lojalitetsplikten i kontraktsforhold setter klare grenser for hvilke opplysninger selskapsledelsen kan gi, og at overtredelse kan få direkte personlige konsekvenser.
Dommen kan leses i sin helhet via denne lenken.
