I bygge- og anleggsprosjekt vil kontraktsarbeid fra tid til annen måtte forseres, dvs. det må settes på flere ressurser, jobbes utenom planlagt arbeidstid, osv. Det typiske er at entreprenøren blir bedt om å hente inn igjen en forsinkelse for å unngå at andre fag blir forsinket eller rett og slett fordi entreprenøren må nå avtalt sluttfrist. Sluttfristen kan være tidskritisk for byggherren, slik at et alternativ om forsinkelse og dagbøter ikke er aktuelt. En skole skal eksempelvis stå ferdig til skolestart, og da kan byggherren kreve at det forseres. I andre tilfeller forseres det fordi entreprenøren ikke får innvilget fristforlengelse og han vil sikre seg mot dagbøter.
Standardkontraktene, NS 8405, NS 8407 osv., har oppskrifter for hvordan forsering skal håndteres av partene. Det er viktig å følge disse reglene, slik at man kan unngå tvist eller i hvert fall begrense antall tvistepunkter. Vi har mange slike tvistesaker og ser at enkelte kunne ha vært unngått hvis partene hadde vært mer bevisst reglene for forsering.
Forsering kan skje på to måter:
- Byggherren kan pålegge entreprenøren å forsere gjennom et skriftlig endringspålegg. Dette er ikke normalsituasjonen, men når det først gjøres må en være oppmerksom på at det går en grense for hva entreprenøren kan pålegges. Entreprenøren kan nekte omlegging/forsering hvis dette går utenfor rammen av forsvarlig fremdrift og det som er praktisk mulig uten urimelige oppofrelser. Hvis slikt går på bekostning av HMS, eller hvis entreprenøren ikke har flere folk med riktig kompetanse å sette inn, kan det også være en nektingsgrunn.
- Entreprenøren kan iverksette såkalt defensiv forsering etter å ha fått avslag på krav på fristforlengelse. Når byggherren urettmessig nekter å gi fristforlengelse og fastholder gjeldende ferdigstillelsesfrist, kan forsering iverksettes av entreprenøren for å sikre seg mot dagmulkt (i tilfelle fristforlengelseskravet likevel ikke er rettmessig). Hvis entreprenøren ikke forserer, og han ikke har krav på fristforlengelse, vil prosjektet forsinkes og entreprenøren ilegges dagbøter.
Det er viktig at entreprenøren følger «oppskriften» hvis defensiv forsering er aktuelt:
- Entreprenøren må først ha varslet krav om fristforlengelse og fått avslag fra byggherren (helt eller delvis).
- Avslag på krav om fristforlengelse, må følges opp med nytt varsel hvor entreprenøren gir beskjed om at en anser avslaget som et pålegg om forsering.
- Det må i varselet angis hva forseringen antas å ville koste og det må stå at dette gjøres på byggherrens regning.
- Endelig må entreprenøren ha vurdert forseringskostnader opp mot hva en risikerer å bli pådratt av dagbøter, altså det gjelder et forholdsmessighetskrav. Som det heter i standardene: «Entreprenøren har ikke rett til å iverksette forsering dersom vederlaget for forseringen må antas å ville overstige den dagmulkten som ville ha påløpt hvis byggherrens avslag var berettiget og forsering ikke ble iverksatt, tillagt 30 %.» . I forlengelsen av dette siste er det verdt å merke seg at også kostnader til «ineffektiv drift» må kalkuleres med (plunder-og-heft-kostnader), så langt disse er en følge av forseringen. Høyesterett har presisert at det er det samlede vederlagskravet som skal regnes med, jf. HR-2023-534-A (dissens 3-2). Her er det viktig å være klar over at det ikke er fritt frem for entreprenøren i beregningen, en må utvise et forsvarlig skjønn. Hvis entreprenøren antar at det samlede vederlagskravet overstiger maksimal dagmulkt tillagt et påslag på 30 %, har entreprenøren etter ordlyden likevel ikke rett til å forsere. Dette spørsmålet tok ikke Høyesterett stilling til, men det er argumentert i juridisk teori for at entreprenøren ikke taper kravet selv om forholdsmessighetsbegrensningen er brutt, men at entreprenørens krav vil kunne avkortes til begrensningen (dagmulkt tillagt 30 %).
Formålet med varselet er todelt. Byggherren skal gis mulighet til å ombestemme seg og likevel gi fristforlengelse. Varselet skal videre sikre byggherren kostnadskontroll.
Konsekvenser ved unnlatt varsling er ikke regulert i standardkontraktene. Det er antatt at varslingsplikten er en ordensforskrift, og at konsekvensene først og fremst vil være knyttet til hvilket krav som kan settes til bevis for at de påståtte kostnader faktisk er påløpt. Det vil som regel alltid blir diskusjoner om entreprenørens endelige forseringskrav, og det gjør ikke diskusjonene enklere hvis entreprenøren ikke har fulgt formalia. Det anbefales derfor at en er nøye på ovennevnte kulepunkter.
Når det er iverksatt forsering, er det viktig at entreprenøren holder kostnadsoversikt over ordinært kontraktsarbeid og forseringsarbeid. Han må ha kontroll på og kunne dokumentere hva som er gjort av konkrete forseringstiltak. I et forseringskrav vil det også kunne ligge plunder-og-heft-krav. Det at entreprenøren setter inn flere folk, kan bety at arbeidsoperasjoner utføres mindre rasjonelt. Slikt er krevende å dokumentere. En bør derfor utarbeide oversikter/tabeller som viser planlagt bemanning kontra faktisk bemanning, forskjeller mellom opprinnelige fremdriftsplaner og endrede, osv. Det at forseringstiltak vil kunne gå på bekostning av effektiviteten, gjør slike saker kompliserte nok. Vår klare anbefaling er derfor å følge prosedyrene som er nevnt over, og å ta kontakt ved behov for bistand.
