Da pandemien traff Norge i mars var det flere i bygge- og anleggsbransjen som ble urolige for om pågående prosjekter kunne gjennomføres i henhold til avtalt tid. Det ble fra entreprenør- og leverandørhold i mange tilfeller sendt ut varsel til byggherrer, kunder og samarbeidspartnere. Dette var helt naturlig ettersom det ble usikkert om en kunne overholde sine forpliktelser med de ressurser og personell en hadde planlagt gjennomføringen med.
Det å påberope force majeure ble en tilsvarende naturlig oppfølger. Men hva nå? Hvordan skal pandemien håndteres i fortsettelsen? Er Covid-19 fortsatt en potensiell force majeure-omstendighet?
Helt innledningsvis er det viktig å presisere at force majeure er en snever unntaksregel. Dersom vilkårene for force majeure er oppfylt kan én eller begge parters forpliktelser helt eller delvis settes til side i en gitt periode, dvs. at forpliktelsene suspenderes. De aller fleste kontraktsforhold har bestemmelser om force majeure, og – om det ikke er regulert i den enkelte kontrakten – så kan ulovfestede prinsipper få aktualitet.
Grovt sagt innebærer force majeure at det har oppstått en ekstraordinær situasjon som ligger utenfor partenes kontroll. Det at Covid-19 er en pandemi gjorde at situasjonen i mars ble ansett for å være ekstraordinær. Dette ene grunnvilkåret må altså som det helt klare utgangspunkt antas å være oppfylt i de fleste kontraktsforhold når en pandemi oppstår. Det kreves imidlertid noe mer for at en skal befinne seg en situasjon der en kan anføre at egne kontraktsforpliktelser suspenderes. Det kreves normalt sett at den berørte parten ikke med rimelighet kan forventes å forhindre eller overvinne virkningene av force majeure-situasjonen, uten uforholdsmessige tiltak. I dette ligger at det må noe mer til enn at det bare blir vanskeligere å oppfylle sine kontraktsforpliktelser. Entreprenøren/leverandøren må forventes å ordne med ekstra personell eller bruke andre underleverandører- eller entreprenører slik at en får gjort jobben.
Covid-19 er ikke noe nytt lenger. Pandemien er kjent og de tiltak myndighetene iverksetter er også kjent. Dette krever at en planlegger og tar høyde for det som tidligere var en uforutsett omstendighet. Er vi da i en force majeure-situasjon? Svaret er nok som det klare utgangspunktet nei. I hvert fall ikke mellom parter som inngår kontrakter nå. Det at koronasituasjonen ikke lenger gir fritak for kontraktsforpliktelser, gjør at partene bør vurdere å bli enige om hvordan pandemien skal håndteres i fortsettelsen. Altså at en både i forespørsel og tilbud, og senere kontrakt, tar inn de forutsetninger som gjelder.
Hva er mulig å håndtere innenfor gitt pris og betingelser? Hva er ikke mulig? Dette bør etter vår vurdering være et forhandlingspunkt, slik at det tidlig er klart hva som gjelder. Alternativet er etter vår vurdering verre, all den stund force majeure-bestemmelser og varsel om fristforlengelse vil kunne virke konfliktskapende.
Det kan godt tenkes at vi fremover vil se egne Covid19-klausuler i kontrakter som inngås. Klausuler som klargjør «tålegrensen» for den som skal gjøre jobben og klausuler som gir oppdragsgiver en tydeligere angivelse av hva som kan forventes.
Advokatfirmaet Judicia DA bistår gjerne ved nærmere spørsmål om disse og lignende problemstillinger.